Veien som kan sies, er ikke den varige Veien;
navnet som kan nevnes, er ikke det varige navnet.
Navnløs er den himmelens og jordens begynnelse;
navngitt er den de ti tusen tings mor.
Derfor: varig uten begjær ser man dens finhet;
varig med begjær ser man dens omriss.
Disse to går ut av det samme, men heter ulikt;
sammen kalles de det dunkle.
Dunkelt og atter dunkelt —
porten til all finhet.

道可道，非常道，名可名，非常名；無名，天地之始，有名，萬物之母。故常無欲，以觀其妙，常有欲，以觀其徼；此兩者，同出而異名，同謂之玄。玄之又玄，眾妙之門。

Når alle under himmelen vet at det vakre er vakkert,
er det stygge alt der.
Når alle vet at det gode er godt,
er det ikke-gode alt der.
Derfor føder væren og ikke-væren hverandre,
det vanskelige og det lette fullbyrder hverandre,
det lange og det korte måler hverandre,
det høye og det lave heller mot hverandre,
tone og klang stemmer sammen,
før og etter følger hverandre.
Derfor røkter den vise sine saker uten handling
og øver en lære uten ord.
De ti tusen ting reiser seg, og han avviser dem ikke;
han føder dem, men eier dem ikke,
han handler, men støtter seg ikke,
han fullbyrder verket, men blir ikke boende i det.
Nettopp fordi han ikke blir boende,
blir han ikke forlatt.

天下皆知美之為美，斯惡已。皆知善之為善，斯不善已。故有無相生，難易相成，長短相較，高下相傾，音聲相和，前後相隨。是以聖人處無為之事，行不言之教；萬物作焉而不辭，生而不有，為而不恃，功成而弗居。夫唯弗居，是以不去。

Ær ikke de dyktige,
så strides ikke folket.
Sett ikke pris på varer som er vanskelige å få,
så blir folket ikke tyver.
Vis ikke fram det man kan begjære,
så bringes ikke folkets hjerte i uorden.
Derfor styrer den vise
ved å tømme deres hjerter og fylle deres mager,
svekke deres vilje og styrke deres bein.
Han holder varig folket uten kunnskap og uten begjær,
så de kloke ikke våger å handle.
Handle uten å handle,
og intet er ustyrt.

不尚賢，使民不爭；不貴難得之貨，使民不為盜；不見可欲，使民心不亂。是以聖人之治，虛其心，實其腹，弱其志，強其骨。常使民無知無欲。使夫智者不敢為也。為無為，則無不治。

Veien er tom, men når man bruker den, fylles den aldri.
Dyp er den — som de ti tusen tings urgrunn.
Den sløver det skarpe,
løser det sammenfiltrede,
demper sitt skjær,
forenes med sitt støv.
Uklar og klar synes den å bestå.
Jeg vet ikke hvems barn den er;
den synes å gå forut for Herskeren selv.

道沖而用之或不盈，淵兮似萬物之宗；挫其銳，解其紛，和其光，同其塵，湛兮似或存。吾不知誰之子，象帝之先。

Himmel og jord er ikke humane:
de behandler de ti tusen ting som halmhunder.
Den vise er ikke human:
han behandler folket som halmhunder.
Er ikke rommet mellom himmel og jord som en blåsebelg?
Tomt, men aldri uttømt;
jo mer man rører det, jo mer gir det.
Mange ord uttømmer seg snart —
bedre da å holde fast ved midten.

天地不仁，以萬物為芻狗；聖人不仁，以百姓為芻狗。天地之間，其猶橐籥乎？虛而不屈，動而愈出。多言數窮，不如守中。

Dalens ånd dør ikke;
den kalles den dunkle hunn.
Den dunkle hunns port —
den kalles himmelens og jordens rot.
Ubrutt synes den å bestå;
bruker man den, blir den ikke trett.

谷神不死，是謂玄牝。玄牝之門，是謂天地根。緜緜若存，用之不勤。

Himmelen er lang, jorden varig.
Det som gjør himmel og jord i stand til å være lange og varige,
er at de ikke lever for seg selv;
derfor kan de leve lenge.
Derfor setter den vise seg selv bakerst og er likevel fremst,
setter seg selv til side og er likevel bevart.
Er det ikke nettopp fordi han er uten egeninteresse
at han kan fullbyrde sin egen interesse?

天長地久。天地所以能長且久者，以其不自生，故能長生。是以聖人後其身而身先；外其身而身存。非以其無私邪，故能成其私。

Den høyeste godhet er som vann.
Vannet gagner de ti tusen ting og strides ikke,
det tar plass der alle andre kvir seg,
og er derfor nær Veien.
I bolig er det gode jorden,
i hjerte er det gode dypet,
i omgang er det gode humaniteten,
i tale er det gode troverdigheten,
i styre er det gode ordenen,
i gjerning er det gode evnen,
i bevegelse er det gode det rette tidspunkt.
Nettopp fordi han ikke strides,
er det intet å klandre ham for.

上善若水。水善利萬物而不爭，處眾人之所惡，故幾於道。居善地，心善淵，與善仁，言善信，正善治，事善能，動善時。夫唯不爭，故無尤。

Å holde på noe fylt til randen —
bedre var det å slutte i tide.
Å hamre en egg skarpere og skarpere —
den kan ikke bevares lenge.
Gull og jade som fyller salen —
ingen kan vokte det.
Rik og æret, men hovmodig —
man bringer seg selv ulykke.
Når verket er gjort, trekker man seg tilbake:
dette er himmelens Vei.

持而盈之，不如其已；揣而梲之，不可長保。金玉滿堂，莫之能守；富貴而驕，自遺其咎。功遂身退，天之道。

Kan du holde sjel og legeme favnende det ene
uten å skilles fra det?
Kan du samle din ånde og nå mykheten
som et spedbarn?
Kan du rense ditt dunkle speil,
så det ikke er flekk på det?
Kan du elske landet og styre folket
uten kunnskap?
Kan du, når himmelens port åpnes og lukkes,
være som hunnen?
Kan du gjennomlyse og nå til alle fire verdenshjørner
uten å handle?
Å føde dem, å nære dem —
å føde og ikke eie,
å handle og ikke støtte seg,
å oppdra og ikke herske:
dette kalles den dunkle kraft.

載營魄抱一，能無離乎？專氣致柔，能嬰兒乎？滌除玄覽，能無疵乎？愛國治民，能無知乎？天門開闔，能為雌乎？明白四達，能無為乎？生之，畜之。生而不有，為而不恃，長而不宰，是謂玄德。

Tretti eiker deler ett nav —
det er hjulets tomhet som gjør vognen brukbar.
Leire formes til et kar —
det er karets tomhet som gjør det brukbart.
Dør og vindu hugges til et rom —
det er rommets tomhet som gjør det brukbart.
Derfor gir det værende gagn,
men det tomme gir bruk.

三十輻共一轂，當其無，有車之用。埏埴以為器，當其無，有器之用。鑿戶牖以為室，當其無，有室之用。故有之以為利，無之以為用。

De fem farger blinder menneskets øye,
de fem toner døver menneskets øre,
de fem smaker fordervet menneskets munn,
ritt og jakt gjør menneskets hjerte vilt,
varer som er vanskelige å få, skader menneskets ferd.
Derfor sørger den vise for magen, ikke for øyet;
slik forkaster han hint og velger dette.

五色令人目盲，五音令人耳聾，五味令人口爽，馳騁畋獵令人心發狂，難得之貨令人行妨。是以聖人為腹不為目，故去彼取此。

Yndest og skam er som en forskrekkelse;
ær den store ulykke som din egen kropp.
Hva betyr "yndest og skam er som en forskrekkelse"?
Yndest er noe lavere:
å oppnå den er som en forskrekkelse,
å miste den er som en forskrekkelse.
Dette betyr "yndest og skam er som en forskrekkelse".
Hva betyr "ær den store ulykke som din egen kropp"?
Grunnen til at jeg har store ulykker,
er at jeg har en kropp.
Når jeg ingen kropp har,
hvilken ulykke skulle da ramme meg?
Derfor: den som ærer verden like høyt som sin egen kropp,
kan man betro verden;
den som elsker verden like høyt som sin egen kropp,
i hans varetekt kan man overlate verden.

寵辱若驚，貴大患若身。何謂寵辱若驚？寵為下，得之若驚，失之若驚，是謂寵辱若驚。何謂貴大患若身？吾所以有大患者，為吾有身，及吾無身，吾有何患？故貴以身為天下，若可寄天下；愛以身為天下，若可託天下。

Å se på den ser man den ikke: dens navn er "glatt".
Å lytte til den hører man den ikke: dens navn er "sakte".
Å gripe etter den fanger man den ikke: dens navn er "fin".
Disse tre kan ikke utgrunnes;
derfor smelter de sammen til ett.
Dens overside er ikke lys,
dens underside er ikke mørk.
Ubrutt kan den ikke navngis;
den vender tilbake til det tingløse.
Dette kalles formen uten form,
skikkelsen uten ting;
dette kalles det flakkende og tåkete.
Går man den i møte, ser man ikke dens hode,
følger man den, ser man ikke dens ende.
Hold fast ved den gamle Veien
for å styre det nåværende værende.
Å kunne kjenne den gamle begynnelse —
dette kalles Veiens ledetråd.

視之不見名曰夷，聽之不聞名曰希，搏之不得名曰微。此三者，不可致詰，故混而為一。其上不皦，其下不昧。繩繩不可名，復歸於無物。是謂無狀之狀，無物之象，是謂惚恍。迎之不見其首，隨之不見其後。執古之道，以御今之有。能知古始，是謂道紀。

I gammel tid var de som mestret Veiens embete,
fine, dunkelt gjennomtrengende,
så dype at man ikke kunne kjenne dem.
Nettopp fordi man ikke kunne kjenne dem,
tvinger jeg meg til å beskrive dem:
nølende som en som om vinteren vader over en elv,
varsomme som en som frykter sine naboer til alle kanter,
høytidelige som en gjest,
oppløsende som is som er i ferd med å smelte,
grove som det uutskårne treet,
åpne som en dal,
uklare som gjørmete vann.
Hvem kan i ro la det gjørmete langsomt bli klart?
Hvem kan i bevegelse la roen langsomt spire?
Den som vokter denne Veien, ønsker ikke å bli full.
Nettopp fordi han ikke er full,
kan han slites ut og trenger intet nytt.

古之善為士者，微妙玄通，深不可識。夫唯不可識，故強為之容。豫焉若冬涉川，猶兮若畏四鄰，儼兮其若容，渙兮若冰之將釋，敦兮其若樸，曠兮其若谷，混兮其若濁。孰能濁以靜之徐清？孰能安以久動之徐生？保此道者不欲盈，夫唯不盈，故能蔽不新成。

Nå den ytterste tomhet,
hold fast ved den faste ro.
De ti tusen ting reiser seg samtidig,
og jeg iakttar deres tilbakevending.
Tingene myldrer i mangfold,
hver vender tilbake til sin rot.
Å vende tilbake til roten kalles ro;
dette kalles skjebnens tilbakevending.
Skjebnens tilbakevending kalles det varige,
å kjenne det varige kalles klarhet.
Den som ikke kjenner det varige,
volder ulykke i villskap.
Å kjenne det varige gjør rommelig,
rommelighet gjør upartisk,
upartiskhet gjør kongelig,
kongelighet gjør himmelsk,
himmelen fører til Veien,
Veien varer lenge.
Kroppen forgår uten fare.

致虛極，守靜篤。萬物並作，吾以觀復。夫物芸芸，各復歸其根。歸根曰靜，是謂復命。復命曰常，知常曰明。不知常，妄作凶。知常容，容乃公，公乃全，全乃天，天乃道，道乃久，沒身不殆。

Om den høyeste hersker vet de underordnede bare at han er.
Den neste elsker og priser de.
Den neste frykter de.
Den neste forakter de.
Der tilliten ikke strekker til,
er det mistillit.
Nølende ærer han sine ord.
Når verket er gjort og sakene fullført,
sier folket alle: slik skjedde det av seg selv.

太上，下知有之，其次，親而譽之，其次，畏之，其次，侮之。信不足焉，有不信焉。悠兮其貴言，功成事遂，百姓皆謂：我自然。

Da den store Veien ble forlatt,
oppstod humanitet og rettferdighet.
Da visdom og innsikt trådte fram,
oppstod stort bedrag.
Da de seks slektskapene ikke var i samdrektighet,
oppstod barnekjærlighet og ømhet.
Da riket var i mørke og opprør,
oppstod tro tjenere.

大道廢，有仁義；智慧出，有大偽；六親不和，有孝慈；國家昏亂，有忠臣。

Gi opp hellighet, kast visdom bort,
så mangedobles folkets gagn.
Gi opp humanitet, kast rettferdighet bort,
så vender folket tilbake til barnekjærlighet og ømhet.
Gi opp list, kast vinning bort,
så finnes det ingen tyver og røvere.
Disse tre er ikke nok som forskrift;
derfor gir jeg noe å holde fast ved:
se det enkle, favn det uutskårne treet,
forminsk egennytte og skjær begjæret ned.

絕聖棄智，民利百倍；絕仁棄義，民復孝慈；絕巧棄利，盜賊無有。此三者以為文不足，故令有所屬﹕見素抱樸，少私寡慾。

Gi opp lærdom, så opphører bekymringene.
"Ja" og "javisst" —
hvor langt er det mellom dem?
Godt og ondt —
hvor langt er det mellom dem?
Det menneskene frykter,
kan man ikke unnlate å frykte.
Ødet — det har ingen ende!
Menneskene er lystige,
som gikk de til det store offermåltid,
som steg de om våren opp på tårnet.
Jeg alene er stille og gir intet tegn,
som et barn som ennå ikke har smilt;
utmattet som den som intet sted har å vende hjem til.
Alle mennesker har overflod,
jeg alene ser ut til å mangle.
Jeg har en tosks hjerte — hvor forvirret!
Vanlige mennesker stråler,
jeg alene er dunkel.
Vanlige mennesker er skarpe,
jeg alene er stum og uklar.
Urolig som havet,
blåst av sted som uten å stanse.
Alle mennesker har sitt formål,
jeg alene er klosset som en bondeknøl.
Jeg alene skiller meg fra andre
og ærer moren som nærer.

絕學無憂，唯之與阿，相去幾何？善之與惡，相去若何？人之所畏，不可不畏。荒兮其未央哉﹗眾人熙熙，如享太牢，如春登臺。我獨泊兮其未兆，如嬰兒之未孩；儽儽兮若無所歸。眾人皆有餘，而我獨若遺。我愚人之心也哉﹗沌沌兮，俗人昭昭，我獨昏昏。俗人察察，我獨悶悶。澹兮其若海，飂兮若無止。眾人皆有以，而我獨頑似鄙。我獨異於人，而貴食母。

Den store krafts skikkelse
følger alene Veien.
Veien som ting
er flakkende, er tåkete.
Tåkete, flakkende —
i den er det en skikkelse.
Flakkende, tåkete —
i den er det en ting.
Dunkel, dyp —
i den er det sædkraft.
Dens sædkraft er meget virkelig;
i den er det troverdighet.
Fra nå og tilbake til gammel tid
forsvinner ikke dens navn,
og ved den betrakter man alle tings opphav.
Hvordan vet jeg alle tings opphavs skikkelse?
Nettopp av dette.

孔德之容，惟道是從。道之為物，惟恍惟惚。惚兮恍兮，其中有象；恍兮惚兮，其中有物。窈兮冥兮，其中有精；其精甚真，其中有信。自今及古，其名不去，以閱眾甫。吾何以知眾甫之狀哉？以此。

Det bøyde bevares helt,
det krokete rettes ut,
det tomme fylles,
det slitte fornyes,
det ringe vinner,
det mange forvirrer.
Derfor favner den vise det ene
og er verden en rettesnor.
Han viser seg ikke selv, derfor lyser han;
han har ikke rett av seg selv, derfor framtrer han;
han skryter ikke av seg selv, derfor har han fortjeneste;
han opphøyer ikke seg selv, derfor varer han.
Nettopp fordi han ikke strides,
kan ingen i verden strides med ham.
De gamles ord "det bøyde bevares helt" —
er det tomme ord?
Sannelig helt vender man tilbake til det.

曲則全，枉則直，窪則盈，敝則新，少則得，多則惑。是以聖人抱一為天下式。不自見故明，不自是故彰，不自伐故有功，不自矜故長。夫唯不爭，故天下莫能與之爭。古之所謂曲則全者，豈虛言哉！誠全而歸之。

Få ord er av seg selv.
Derfor varer ikke stormkastet en hel morgen,
og styrtregnet varer ikke en hel dag.
Hvem gjør dette? Himmel og jord.
Når selv himmel og jord ikke kan vare lenge,
hvor mye mindre da mennesket?
Derfor: den som i sin gjerning følger Veien,
er ett med Veien i Veien;
kraftens menneske er ett i kraften;
tapets menneske er ett i tapet.
Den som er ett med Veien,
tar Veien også imot med glede.
Den som er ett med kraften,
tar kraften også imot med glede.
Den som er ett med tapet,
tar tapet også imot med glede.
Der tilliten ikke strekker til,
er det mistillit.

希言自然。故飄風不終朝，驟雨不終日。孰為此者？天地。天地尚不能久，而況於人乎？故從事於道者，道者同於道，德者同於德，失者同於失。同於道者，道亦樂得之；同於德者，德亦樂得之；同於失者，失亦樂得之。信不足焉，有不信焉。

Den som står på tå, står ikke fast,
den som spranger, går ikke,
den som viser seg selv, lyser ikke,
den som har rett av seg selv, framtrer ikke,
den som skryter av seg selv, har ingen fortjeneste,
den som opphøyer seg selv, varer ikke.
Sett fra Veien kalles slikt
levnet mat og overflødig gjerning.
Tingene kvir seg kanskje for det;
derfor blir ikke den som har Veien, i det.

企者不立，跨者不行，自見者不明，自是者不彰，自伐者無功，自矜者不長。其在道也，曰餘食贅行。物或惡之，故有道者不處。

Det er en ting som er blitt til av blanding,
født før himmel og jord.
Stille, øde,
stående alene og uforandret,
kretsende overalt uten fare;
den kan være verdens mor.
Jeg kjenner ikke dens navn,
jeg kaller den ved navnet "Vei",
jeg tvinger meg til å gi den navnet "stor".
Stor betyr framadgående,
framadgående betyr fjernende,
fjernende betyr tilbakevendende.
Derfor er Veien stor, himmelen er stor,
jorden er stor, og kongen er også stor.
I verden er det fire store,
og kongen er én av dem.
Mennesket retter seg etter jorden,
jorden retter seg etter himmelen,
himmelen retter seg etter Veien,
Veien retter seg etter det som er av seg selv.

有物混成，先天地生。寂兮寥兮，獨立而不改，周行而不殆，可以為天下母。吾不知其名，字之曰道，強為之名曰大。大曰逝，逝曰遠，遠曰反。故道大，天大，地大，王亦大。域中有四大，而王居其一焉。人法地，地法天，天法道，道法自然。

Det tunge er det lettes rot,
roen er urolighetens herre.
Derfor reiser den vise en hel dag
uten å forlate sine lastvogner.
Selv om det er prakt å skue,
forblir han uberørt og opphøyet.
Hvordan kan en herre over ti tusen vogner
ta seg selv lettere enn verden?
Lettsinn mister roten,
uro mister herredømmet.

重為輕根，靜為躁君。是以聖人終日行不離輜重。雖有榮觀，燕處超然。奈何萬乘之主，而以身輕天下？輕則失本，躁則失君。

Den gode vandrer etterlater verken spor eller merke,
den gode taler etterlater verken feil eller klander,
den gode regner bruker ingen tellepinner,
den gode lukker bruker ingen slå, men låsen kan ikke åpnes,
den gode binder bruker intet tau, men bindingen kan ikke løses.
Derfor redder den vise alltid godt menneskene
og forkaster derfor intet menneske;
han redder alltid godt tingene
og forkaster derfor ingen ting.
Dette kalles den nedarvede klarhet.
Derfor er det gode menneske det ikke-gode menneskes lærer,
det ikke-gode menneske er det gode menneskes oppgave.
Den som ikke ærer sin lærer
og ikke elsker sin oppgave,
er tross sin visdom sterkt villfaren.
Dette kalles den vesentlige finhet.

善行無轍跡，善言無瑕讁；善數不用籌策；善閉無關楗而不可開，善結無繩約而不可解。是以聖人常善救人，故無棄人；常善救物，故無棄物，是謂襲明。故善人者，不善人之師；不善人者，善人之資。不貴其師，不愛其資，雖智大迷，是謂要妙。

Kjenn det mannlige, hold fast ved det kvinnelige,
vær verdens strøm.
Er man verdens strøm,
skilles ikke den varige kraft fra en,
og man vender tilbake til spedbarnets tilstand.
Kjenn det hvite, hold fast ved det svarte,
vær verdens rettesnor.
Er man verdens rettesnor,
svikter ikke den varige kraft,
og man vender tilbake til det grenseløse.
Kjenn æren, hold fast ved skammen,
vær verdens dal.
Er man verdens dal,
er den varige kraft nok,
og man vender tilbake til det uutskårne treet.
Når det uutskårne treet spaltes, blir det til redskaper;
når den vise bruker det, blir det til embetsmennenes leder.
Derfor skjærer ikke den store utskjæringen.

知其雄，守其雌，為天下谿。為天下谿，常德不離，復歸於嬰兒。知其白，守其黑，為天下式。為天下式，常德不忒，復歸於無極。知其榮，守其辱，為天下谷，常德乃足，復歸於樸。樸散則為器，聖人用之，則為官長，故大制不割。

Den som vil ta verden og gjøre noe med den —
jeg ser at det ikke lykkes.
Verden er et hellig kar,
man kan ikke gjøre noe med det.
Den som gjør noe med det, ødelegger det;
den som griper det, mister det.
Derfor: tingene går snart fremst, snart følger de,
snart ånder de sakte, snart blåser de,
snart er de sterke, snart svake,
snart reiser de seg, snart styrter de sammen.
Derfor unngår den vise det overdrevne,
unngår det overdådige,
unngår det umåteholdne.

將欲取天下而為之，吾見其不得已。天下神器，不可為也，為者敗之，執者失之。故物或行或隨，或歔或吹。或強或羸，或挫或隳。是以聖人去甚，去奢，去泰。

Den som etter Veien bistår en fyrste,
tvinger ikke verden med våpen.
En slik gjerning vender lett tilbake.
Der hærer har leiret seg,
vokser det tornekratt.
Etter en stor hær
følger uunngåelig hungersår.
Den dyktige oppnår bare et resultat og lar det være,
og våger ikke å ta makt av det.
Oppnår resultatet uten å skryte,
oppnår resultatet uten å bryste seg,
oppnår resultatet uten hovmod,
oppnår resultatet fordi han ikke kunne annet,
oppnår resultatet uten tvang.
Når en ting er på sitt sterkeste, eldes den;
dette kalles å være imot Veien,
og det som er imot Veien, får en tidlig slutt.

以道佐人主者，不以兵強天下。其事好還。師之所處，荊棘生焉。大軍之後，必有凶年。善有果而已，不敢以取強。果而勿矜，果而勿伐，果而勿驕。果而不得已，果而勿強。物壯則老，是謂不道，不道早已。

Vakre våpen er ulykkesvarslende redskaper;
tingene kvir seg kanskje for dem,
derfor blir ikke den som har Veien, i dem.
Den edle mann ærer i ro den venstre side,
men bruker han våpen, ærer han den høyre.
Våpen er ulykkesvarslende redskaper,
ikke den edle manns redskaper;
han bruker dem bare når han ikke kan annet,
og holder kjølig sinnsro for det beste.
En seier forskjønnes ikke;
den som forskjønner den, gleder seg over å drepe mennesker.
Den som gleder seg over å drepe mennesker,
kan ikke fullbyrde sin vilje i verden.
Ved lykkelige anledninger ærer man venstre,
ved ulykkelige anledninger ærer man høyre.
Nestkommanderende står til venstre,
øverstkommanderende til høyre —
det sier at saken utføres som en begravelse.
Når man har drept mengder av mennesker,
begråter man dem i sorg og klage;
en vunnet kamp utføres som en begravelse.

夫佳兵者，不祥之器，物或惡之，故有道者不處。君子居則貴左，用兵則貴右。兵者不祥之器，非君子之器，不得已而用之，恬淡為上。勝而不美，而美之者，是樂殺人。夫樂殺人者，則不可以得志於天下矣。吉事尚左，凶事尚右。偏將軍居左，上將軍居右，言以喪禮處之。殺人之眾，以哀悲泣之，戰勝，以喪禮處之。

Veien er varig uten navn.
Det uutskårne treet, om det er aldri så ringe,
lar seg ikke gjøre til noens tjener.
Kunne fyrster og konger holde fast ved det,
ville de ti tusen ting av seg selv underkaste seg som gjester.
Himmel og jord ville forene seg
og la søt dugg falle;
folket ville uten befaling av seg selv fordele seg likt.
Når ordningen begynner, oppstår det navn;
når navnene alt er der,
må man også vite når man skal stanse.
Å vite når man skal stanse, verner mot fare.
Veiens plass i verden
er som strømmenes og dalenes forhold til elvene og havet.

道常無名，樸雖小，天下莫能臣也。侯王若能守之，萬物將自賓。天地相合，以降甘露，民莫之令而自均。始制有名，名亦既有，夫亦將知止，知止所以不殆。譬道之在天下，猶川谷之於江海。

Den som kjenner andre, er klok;
den som kjenner seg selv, er klar.
Den som overvinner andre, har styrke;
den som overvinner seg selv, er sterk.
Den som vet seg tilfreds, er rik.
Den som handler iherdig, har vilje.
Den som ikke mister sitt sted, varer lenge.
Den som dør, men ikke går til grunne, er langlivet.

知人者智，自知者明。勝人者有力，自勝者強。知足者富。強行者有志。不失其所者久。死而不亡者壽。

Den store Veien flyter over;
den kan være til venstre og til høyre.
De ti tusen ting lener seg til den for å fødes,
og den avviser dem ikke;
verket er gjort, og den tar ikke navn av det.
Den kler og nærer de ti tusen ting
og gjør seg ikke til deres herre.
Varig uten begjær
kan den kalles ringe;
de ti tusen ting vender tilbake til den,
og den gjør seg ikke til deres herre;
den kan kalles stor.
Nettopp fordi den til det siste ikke gjør seg stor,
kan den fullbyrde sin storhet.

大道氾兮，其可左右。萬物恃之而生而不辭，功成不名有。衣養萬物而不為主，常無欲，可名於小；萬物歸焉而不為主，可名為大。以其終不自為大，故能成其大。

Hold fast ved den store skikkelse,
og verden kommer til deg.
Den kommer og volder ingen skade:
trygghet, fred, opphøyet ro.
Musikk og lekkerier
får den forbipasserende til å stanse.
Men Veien, når den uttales,
er lunken — uten smak.
Å se på den er det ikke nok å se,
å lytte til den er det ikke nok å høre,
å bruke den kan man ikke øse til bunns.

執大象，天下往。往而不害，安平太。樂與餌，過客止。道之出口，淡乎其無味，視之不足見，聽之不足聞，用之不足既。

Det du vil trekke sammen,
må du først utvide.
Det du vil svekke,
må du først styrke.
Det du vil styrte,
må du først løfte.
Det du vil frata,
må du først gi.
Dette kalles den fine klarhet.
Det myke og svake overvinner det harde og sterke.
Fisken kan ikke tas opp av dypet;
rikets skarpe våpen kan ikke vises fram for menneskene.

將欲歙之，必固張之；將欲弱之，必固強之；將欲廢之，必固興之；將欲奪之，必固與之。是謂微明。柔弱勝剛強。魚不可脫於淵，國之利器不可以示人。

Veien er varig uten handling,
og lar likevel intet ugjort.
Kunne fyrster og konger holde fast ved den,
ville de ti tusen ting av seg selv forvandle seg.
Reiste det seg begjær midt i forvandlingen,
ville jeg dempe det med det navnløse uutskårne treet.
Det navnløse uutskårne treet
er selv uten begjær.
Uten begjær og i ro
ville verden av seg selv falle til ro.

道常無為而無不為。侯王若能守之，萬物將自化。化而欲作，吾將鎮之以無名之樸。無名之樸，夫亦將無欲。不欲以靜，天下將自定。

Den høyeste kraft viser ikke kraft, og derfor har den kraft. Den lavere kraft unnlater ikke å vise kraft, og derfor er den uten kraft. Den høyeste kraft handler ikke og har intet formål den handler for. Den lavere kraft handler og har et formål den handler for. Den høyeste humanitet handler, men har intet formål den handler for. Den høyeste rettferdighet handler og har et formål den handler for. Den høyeste ritus handler, og når ingen svarer på den, blotter den armen og tvinger. Derfor: da Veien gikk tapt, kom kraften; da kraften gikk tapt, kom humaniteten; da humaniteten gikk tapt, kom rettferdigheten; da rettferdigheten gikk tapt, kom ritusen. Ritusen er troskapens og troverdighetens tynnhet og opprørets begynnelse. Forhåndsviten er Veiens blomst og dårskapens begynnelse. Derfor blir den store mann i det tykke og bor ikke i det tynne, blir i frukten og bor ikke i blomsten. Slik forkaster han hint og velger dette.

上德不德，是以有德；下德不失德，是以無德。上德無為而無以為，下德為之而有以為。上仁為之而無以為，上義為之而有以為。上禮為之而莫之應，則攘臂而扔之。故失道而後德，失德而後仁，失仁而後義，失義而後禮。夫禮者，忠信之薄，而亂之首。前識者，道之華，而愚之始。是以大丈夫處其厚，不居其薄；處其實，不居其華。故去彼取此。

I gammel tid de som oppnådde det ene:
himmelen oppnådde det ene og ble klar,
jorden oppnådde det ene og ble rolig,
åndene oppnådde det ene og ble åndfulle,
dalene oppnådde det ene og ble fylte,
de ti tusen ting oppnådde det ene og fikk liv,
fyrster og konger oppnådde det ene og ble verdens rettesnor.
Alt dette av det ene.
Var himmelen ikke klar, ville den frykte å revne;
var jorden ikke rolig, ville den frykte å rystes;
var åndene ikke åndfulle, ville de frykte å slukkes;
fyltes ikke dalene, ville de frykte å tørkes ut;
fikk ikke de ti tusen ting liv, ville de frykte å gå til grunne;
var fyrster og konger ikke ærede og høye,
ville de frykte å falle.
Derfor er det æredes rot det ringe,
det høyes grunnlag det lave.
Derfor kaller fyrster og konger seg selv
"foreldreløs", "ringe", "udugelig".
Er ikke dette å holde det ringe for rot? Eller er det ikke?
Derfor: teller man vognene, ender man uten vogn.
Ønsk ikke å klinge som jade,
heller ikke å rasle som stein.

昔之得一者，天得一以清，地得一以寧，神得一以靈，谷得一以盈，萬物得一以生，侯王得一以為天下貞。其致之，天無以清將恐裂，地無以寧將恐發，神無以靈將恐歇，谷無以盈將恐竭，萬物無以生將恐滅，侯王無以貴高將恐蹶。故貴以賤為本，高以下為基。是以侯王自稱孤﹑寡﹑不穀。此非以賤為本邪？非乎？故致數輿無輿，不欲琭琭如玉，珞珞如石。

Tilbakevending er Veiens bevegelse,
svakhet er Veiens bruk.
Verdens ti tusen ting fødes av det værende,
det værende fødes av det ikke-værende.

反者道之動，弱者道之用。天下萬物生於有，有生於無。

Den opphøyde mann, når han hører Veien,
streber flittig og øver den.
Den middelmådige mann, når han hører Veien,
snart holder han fast, snart mister han den.
Den lave mann, når han hører Veien,
ler høyt av den.
Ble det ikke ledd av den, var den ikke Veien verdig.
Derfor er det et fast ord:
den klare Vei synes dunkel,
den framadgående Vei synes å vike,
den jevne Vei synes ujevn,
den høyeste kraft synes en dal,
den store hvithet synes en flekk,
den vide kraft synes utilstrekkelig,
den faste kraft synes slapp,
den sanne kjerne synes falmet.
Den store firkant har ingen hjørner,
det store kar fullbyrdes sent,
den store tone er uten lyd,
den store skikkelse er uten form.
Veien er skjult og navnløs.
Nettopp Veien forstår å gi og fullbyrde.

上士聞道，勤而行之；中士聞道，若存若亡；下士聞道，大笑之。不笑不足以為道。故建言有之﹕明道若昧，進道若退，夷道若纇，上德若谷，大白若辱，廣德若不足，建德若偷，質真若渝，大方無隅，大器晚成，大音希聲，大象無形，道隱無名。夫唯道，善貸且成。

Veien frembringer det ene,
det ene frembringer de to,
de to frembringer de tre,
de tre frembringer de ti tusen ting.
De ti tusen ting bærer yin på ryggen og favner yang;
den tomme ånde gjør dem til samklang.
Det menneskene kvir seg for —
nettopp "foreldreløs", "ringe", "udugelig" —
det bruker konger og fyrster som sin tittel.
Derfor: en ting forminskes snart og forøkes,
forøkes snart og forminskes.
Det menneskene lærer,
det lærer jeg også:
de voldsomme dør ikke en naturlig død;
jeg gjør dette til min lærdoms far.

道生一，一生二，二生三，三生萬物。萬物負陰而抱陽，沖氣以為和。人之所惡，唯孤﹑寡﹑不穀，而王公以為稱。故物或損之而益，或益之而損。人之所教，我亦教之。強梁者不得其死，吾將以為教父。

Det mykeste i verden
jager over det hardeste i verden.
Det ikke-værende trenger inn der det ingen mellomrom er;
av dette vet jeg gagnen ved å ikke handle.
Læren uten ord,
gagnen ved å ikke handle —
få i verden når fram til dem.

天下之至柔，馳騁天下之至堅。無有入無間，吾是以知無為之有益。不言之教，無為之益，天下希及之。

Ry eller egen kropp — hva er nærmere?
Kropp eller gods — hva er mer?
Å vinne eller å tape — hva er en sykdom?
Derfor: jo mer man elsker, jo større kostnad;
jo mer man gjemmer, jo tyngre tap.
Den som vet seg tilfreds, ydmykes ikke;
den som vet når han skal stanse, kommer ikke i fare,
og kan vare lenge.

名與身孰親？身與貨孰多？得與亡孰病？是故甚愛必大費，多藏必厚亡，知足不辱，知止不殆，可以長久。

Den store fullkommenhet synes mangelfull,
men dens bruk slites ikke.
Den store fylde synes tom,
men dens bruk uttømmes ikke.
Den store rettlinjethet synes krum,
den store list synes klosset,
den store veltalenhet synes stammende.
Bevegelse overvinner kulden,
ro overvinner heten.
Klar ro er verdens orden.

大成若缺，其用不弊。大盈若沖，其用不窮。大直若屈，其用不居。大巧若拙，其用不輟。大辯若訥，其用不差。躁勝寒，靜勝熱。清靜為天下正。

Har verden Veien,
settes løpehester til å gjødsle marken.
Har verden ikke Veien,
fødes stridshester i forstedene.
Ingen ulykke er større enn å ikke vite seg tilfreds;
ingen brøde er større enn begjæret etter å vinne.
Derfor er den tilfredshet å vite seg tilfreds
alltid tilfredshet nok.

天下有道，卻走馬以糞。天下無道，戎馬生於郊。禍莫大於不知足；咎莫大於欲得。故知足之足，常足矣。

Uten å gå ut av døren kjenner man verden.
Uten å kikke ut av vinduet ser man himmelens Vei.
Jo lenger man går ut,
jo mindre vet man.
Derfor vet den vise uten å reise,
navngir uten å se,
fullbyrder uten å handle.

不出戶，知天下；不闚牖，見天道。其出彌遠，其知彌少。是以聖人不行而知，不見而名，不為而成。

I streben etter lærdom øker man dag for dag,
i streben etter Veien forminsker man dag for dag.
Ved å forminske og atter forminske
når man ikke-handlingen.
Uten å handle lates likevel intet ugjort.
Verden vinnes alltid ved å ikke befatte seg med saker;
når man befatter seg med saker,
er det ikke nok til å vinne verden.

為學日益，為道日損。損之又損，以至於無為。無為而無不為。取天下常以無事，及其有事，不足以取天下。

Den vise har intet varig sinn;
han gjør folkets sinn til sitt sinn.
Mot de gode er jeg god,
mot de ikke-gode er jeg også god:
dette er kraftens godhet.
Mot de troverdige er jeg tro,
mot de utroverdige er jeg også tro:
dette er kraftens troskap.
Den vise er i verden tilbakeholden
og blander sitt sinn for verdens skyld.
Folket retter alle sine ører og øyne mot ham,
og den vise behandler dem alle som barn.

聖人無常心，以百姓心為心。善者，吾善之；不善者，吾亦善之，德善。信者，吾信之；不信者，吾亦信之，德信。聖人在天下歙歙，為天下渾其心，百姓皆注其耳目，聖人皆孩之。

Ut til livet, inn til døden.
Livets følgesvenner er tre av ti,
dødens følgesvenner er tre av ti,
og de som ved fødselen beveger seg mot dødens område,
er også tre av ti.
Av hvilken grunn?
Fordi de lever livet for fyldig.
Jeg har hørt at den som forstår å pleie livet vel,
vandrer over land uten å møte neshorn eller tiger,
går i krig uten å bære brynje og våpen;
neshornet finner intet sted å støte sitt horn,
tigeren finner intet sted å sette sin klo,
våpenet finner intet sted å rette sin egg.
Av hvilken grunn?
Fordi det i ham intet dødens område er.

出生入死。生之徒，十有三；死之徒，十有三；人之生，動之死地，亦十有三。夫何故？以其生生之厚。蓋聞善攝生者，陸行不遇兕虎，入軍不被甲兵；兕無所投其角，虎無所措其爪，兵無所容其刃。夫何故？以其無死地。

Veien frembringer dem,
kraften nærer dem,
tingen gir dem form,
omstendigheten fullbyrder dem.
Derfor er det ikke én av de ti tusen ting
som ikke ærer Veien og akter kraften.
Veiens ære, kraftens aktelse —
ingen befaler det, det er alltid av seg selv.
Derfor frembringer Veien dem, kraften nærer dem;
den lar dem vokse og oppdrar dem,
støtter dem og modner dem,
beskytter dem og dekker dem.
Å frembringe og ikke eie,
å handle og ikke støtte seg,
å oppdra og ikke herske:
dette kalles den dunkle kraft.

道生之，德畜之，物形之，勢成之。是以萬物莫不尊道而貴德。道之尊，德之貴，夫莫之命而常自然。故道生之，德畜之。長之育之，亭之毒之，蓋之覆之。生而不有，為而不恃，長而不宰。是謂玄德。

Verden har en begynnelse,
som blir verdens mor.
Har man oppnådd moren,
kjenner man dens barn;
kjenner man dens barn
og vender tilbake for å vokte moren,
forgår kroppen uten fare.
Lukk åpningene, sperr portene,
så blir man ikke trett hele livet.
Åpne åpningene, øk sakene,
så blir man ikke reddet hele livet.
Å se det små kalles klarhet,
å holde fast ved det myke kalles styrke.
Bruk dens skjær,
vend tilbake til dens klarhet,
og etterlat ikke kroppen din ulykke:
dette er å øve det varige.

天下有始，以為天下母。既得其母，以知其子，既知其子，復守其母，沒身不殆。塞其兌，閉其門，終身不勤。開其兌，濟其事，終身不救。見小曰明，守柔曰強。用其光，復歸其明，無遺身殃，是為習常。

Hadde jeg bare en smule kunnskap
og vandret på den store Veien,
ville jeg bare frykte å bøye av på villstier.
Den store Veien er meget jevn,
men folket elsker snarveier.
Hoffet er meget velholdt,
men markene er meget gjengrodde,
og lagrene er meget tomme.
De kler seg i broket silke,
bærer skarpe sverd,
er mette av mat og drikke,
og har gods i overflod:
dette kalles tyveriets skryt.
Veien er det sannelig ikke!

使我介然有知，行於大道，唯施是畏。大道甚夷，而民好徑。朝甚除，田甚蕪，倉甚虛；服文綵，帶利劍，厭飲食，財貨有餘；是為盜夸。非道也哉！

Det som er vel reist, velter ikke;
det som vel favnes, glir ikke bort;
og etterkommerne slutter ikke å ofre til forfedrene.
Dyrk det i deg selv,
så blir din kraft sann.
Dyrk det i din familie,
så blir din kraft rikelig.
Dyrk det i din bygd,
så blir din kraft varig.
Dyrk det i ditt rike,
så blir din kraft rik.
Dyrk det i verden,
så blir din kraft altomfattende.
Derfor: betrakt kroppen gjennom kroppen,
familien gjennom familien,
bygda gjennom bygda,
riket gjennom riket,
verden gjennom verden.
Hvordan vet jeg at verden er slik?
Nettopp av dette.

善建者不拔，善抱者不脫，子孫以祭祀不輟。修之於身，其德乃真；修之於家，其德乃餘；修之於鄉，其德乃長；修之於國，其德乃豐；修之於天下，其德乃普。故以身觀身，以家觀家，以鄉觀鄉，以國觀國，以天下觀天下。吾何以知天下然哉？以此。

Den som rommer kraft i fylde,
kan sammenlignes med et nyfødt barn.
Veps, skorpioner og slanger stikker det ikke,
rovdyr griper det ikke,
rovfugler slår det ikke.
Dets bein er svake, dets sener myke,
men dets grep er fast.
Det kjenner ennå ikke hunn og hanns forening,
men dets sædkraft er full:
dette er sædkraftens høyeste.
Det skriker dagen lang uten å bli hes:
dette er samklangens høyeste.
Å kjenne samklangen kalles det varige,
å kjenne det varige kalles klarhet.
Å øke livet kalles ulykkesvarslende,
å la hjertet by over ånden kalles vold.
Når en ting er på sitt sterkeste, eldes den;
dette kalles å være imot Veien,
og det som er imot Veien, får en tidlig slutt.

含德之厚，比於赤子。蜂蠆虺蛇不螫，猛獸不據，攫鳥不搏。骨弱筋柔而握固。未知牝牡之合而全作，精之至也。終日號而不嗄，和之至也。知和曰常，知常曰明。益生曰祥。心使氣曰強。物壯則老，謂之不道，不道早已。

Den som vet, taler ikke;
den som taler, vet ikke.
Lukk åpningene, sperr portene,
sløv det skarpe, løs det sammenfiltrede,
demp skjæret, forén deg med støvet:
dette kalles den dunkle enhet.
Derfor kan han ikke gjøres nær,
og han kan ikke gjøres fjern;
han kan ikke gagnes,
og han kan ikke skades;
han kan ikke opphøyes,
og han kan ikke fornedres.
Derfor er han verdens mest aktede.

知者不言，言者不知。塞其兌，閉其門，挫其銳，解其分，和其光，同其塵，是謂玄同。故不可得而親，不可得而疏；不可得而利，不可得而害；不可得而貴，不可得而賤。故為天下貴。

Et rike styres med rettlinjethet,
en krig føres med overraskelse,
verden vinnes ved å ikke befatte seg med saker.
Hvordan vet jeg at det er slik? Nettopp av dette.
Jo flere forbud og tabuer det er i verden,
jo fattigere blir folket.
Jo flere skarpe våpen folket har,
jo mer opprørt er riket.
Jo flere kunster og knep menneskene har,
jo flere selsomme ting dukker opp.
Jo flere lover og forordninger som forkynnes,
jo flere tyver og røvere finnes det.
Derfor sier den vise:
"Jeg handler ikke, og folket forvandler seg av seg selv.
Jeg elsker roen, og folket retter seg av seg selv.
Jeg befatter meg ikke med saker, og folket blir rikt av seg selv.
Jeg er uten begjær, og folket blir enkelt av seg selv."

以正治國，以奇用兵，以無事取天下。吾何以知其然哉？以此。天下多忌諱，而民彌貧；民多利器，國家滋昬；人多伎巧，奇物滋起；法令滋彰，盜賊多有。故聖人云﹕「我無為而民自化，我好靜而民自正，我無事而民自富，我無欲而民自樸。」

Når styret er slapt og sløvt,
er folket oppriktig og ærlig.
Når styret er skarpt og årvåkent,
er folket mangelfullt og forkrøplet.
Å, ulykke — lykkens støtte!
Å, lykke — ulykkens skjul!
Hvem kjenner deres ytterste grense?
Det er intet fast.
Det rette vender atter og blir galt,
det gode vender atter og blir uhyrlig.
Menneskets villfarelse —
dens dager har vart lenge.
Derfor er den vise kantet, men skjærer ikke,
skarp, men sårer ikke,
rett, men er ikke tøylesløs,
lysende, men blender ikke.

其政悶悶，其民淳淳；其政察察，其民缺缺。禍兮福之所倚，福兮禍之所伏。孰知其極？其無正。正復為奇，善復為妖。人之迷，其日固久。是以聖人方而不割，廉而不劌，直而不肆，光而不燿。

I å styre mennesker og tjene himmelen
er intet som sparsomhet.
Nettopp sparsomhet kalles tidlig underkastelse;
tidlig underkastelse kalles en dobbel oppsamling av kraft.
Med dobbelt oppsamlet kraft er intet uovervinnelig;
er intet uovervinnelig, kjenner ingen dens ytterste grense;
kjenner ingen dens ytterste grense, kan man eie et rike.
Rikets mor
kan vare lenge.
Dette kalles den dype rot og faste grunnvoll,
Veien til langt liv og varig syn.

治人事天，莫若嗇。夫唯嗇，是謂早服；早服謂之重積德；重積德則無不克，無不克則莫知其極；莫知其極，可以有國；有國之母，可以長久；是謂深根固柢，長生久視之道。

Å styre et stort rike
er som å steke en liten fisk.
Nærmer man seg verden etter Veien,
viser ikke dens ånder åndemakt;
ikke slik at åndene ikke viser åndemakt,
men deres åndemakt skader ikke menneskene;
ikke slik at deres åndemakt ikke skader menneskene,
men heller ikke den vise skader menneskene.
Når de to ikke skader hverandre,
strømmer kraften sammen og vender tilbake til dem.

治大國，若烹小鮮。以道蒞天下，其鬼不神；非其鬼不神，其神不傷人；非其神不傷人，聖人亦不傷人。夫兩不相傷，故德交歸焉。

Et stort rike er som det nedre løp,
verdens knutepunkt,
verdens hunn.
Hunnen overvinner alltid hannen med ro
og inntar i ro den lavere plass.
Derfor: når et stort rike stiller seg under et lite,
vinner det det lille riket.
Når et lite rike stiller seg under et stort,
vinner det det store riket.
Så vinner den ene ved å bøye seg,
den andre blir vunnet ved å bøye seg.
Det store riket ønsker ikke annet enn å samle og nære andre,
det lille riket ønsker ikke annet enn å tre i andres tjeneste.
For at begge kan få det de ønsker,
sømmer det seg for den større å stille seg lavere.

大國者下流，天下之交。天下之牝，牝常以靜勝牡，以靜為下。故大國以下小國，則取小國；小國以下大國，則取大國。故或下以取，或下而取。大國不過欲兼畜人，小國不過欲入事人。夫兩者各得其所欲，大者宜為下。

Veien er alle tings innerste.
Den er det gode menneskes skatt
og det som verner det ikke-gode menneske.
Med vakre ord kan man kjøpe ære,
med aktverdige gjerninger kan man heve seg over andre.
Menneskets ikke-godhet —
hvorfor skulle den forkastes?
Derfor: når man innsetter himmelens sønn
og utnevner de tre fyrster,
og det så går jadeskiver forut for fire hester som gave,
er intet som sittende å fremme denne Veien.
Hvorfor aktet de gamle denne Veien så høyt?
Var det ikke fordi den som søker, får,
og den skyldige går fri?
Derfor er den verdens mest aktede.

道者萬物之奧。善人之寶，不善人之所保。美言可以市，尊行可以加人。人之不善，何棄之有？故立天子，置三公，雖有拱璧以先駟馬，不如坐進此道。古之所以貴此道者何？不曰以求得，有罪以免邪？故為天下貴。

Handle uten å handle,
gjøre uten å gjøre,
smake det smakløse.
Hold det store for smått og det mange for få,
gjengjeld nag med kraft.
Legg råd om det vanskelige mens det ennå er lett,
utfør det store mens det ennå er smått.
Verdens vanskelige saker begynner alltid i det lette,
verdens store saker begynner alltid i det små.
Derfor gjør den vise til det siste intet stort,
og kan derfor fullbyrde sin storhet.
Et lettsindig løfte fortjener uunngåelig lite tillit;
megen letthet medfører uunngåelig megen vanskelighet.
Derfor holder den vise sakene for vanskelige,
og har derfor til sist ingen vanskeligheter.

為無為，事無事，味無味。大小多少，報怨以德。圖難於其易，為大於其細；天下難事必作於易，天下大事必作於細。是以聖人終不為大，故能成其大。夫輕諾必寡信，多易必多難。是以聖人猶難之，故終無難矣

Det rolige er lett å holde,
det som ennå intet tegn har gitt, er lett å legge råd om,
det skjøre er lett å smelte,
det fine er lett å spre.
Handle før noe er til,
bring orden før det oppstår opprør.
Et tre man kan favne,
vokser av en hårfin spire.
Et ni etasjers tårn
reiser seg av opplagt jord.
En reise på tusen mil
begynner under foten.
Den som handler, ødelegger;
den som griper, mister.
Derfor handler ikke den vise, derfor ødelegger han ikke;
han griper ikke, derfor mister han ikke.
Folket røkter sine saker
og feiler ofte nettopp på terskelen til fullbyrdelsen.
Vær til det siste like omhyggelig som i begynnelsen,
så er det ingen mislykkede gjerninger.
Derfor ønsker den vise ikke å ønske
og akter ikke varer som er vanskelige å få;
han lærer ikke å lære
og vender tilbake til det mengdene har forsømt.
Slik støtter han de ti tusen tings væren-av-seg-selv
og våger ikke å handle.

其安易持，其未兆易謀。其脆易泮，其微易散。為之於未有，治之於未亂。合抱之木，生於毫末；九層之臺，起於累土；千里之行，始於足下。為者敗之，執者失之。是以聖人無為故無敗，無執故無失。民之從事，常於幾成而敗之。慎終如始，則無敗事。是以聖人慾不欲，不貴難得之貨；學不學，復眾人之所過。以輔萬物之自然，而不敢為。

I gammel tid de som mestret Veien,
opplyste ikke folket,
men holdt det enkelt.
Folket er vanskelig å styre,
fordi det har for mye visdom.
Derfor: den som styrer riket med visdom,
er rikets røver;
den som ikke styrer riket med visdom,
er rikets lykke.
Å kjenne disse to er også en målestokk.
Varig å kjenne målestokken —
dette kalles den dunkle kraft.
Den dunkle kraft er dyp, er fjern,
den vender seg mot tingene,
og når først deretter fram til den store overensstemmelse.

古之善為道者，非以明民，將以愚之。民之難治，以其智多。故以智治國，國之賊，不以智治國，國之福。知此兩者亦稽式。常知稽式，是謂玄德。玄德深矣，遠矣，與物反矣，然後乃至大順。

Hvorfor kan elvene og havet være
de hundre dalers konge?
Fordi de forstår å stille seg under dem;
derfor kan de være de hundre dalers konge.
Derfor: vil man være over folket,
må man i sin tale stille seg under det;
vil man være foran folket,
må man selv stille seg bak det.
Derfor er den vise ovenpå,
og folket tynges ikke;
han er foran,
og folket skades ikke.
Derfor skyver hele verden ham gjerne fram
og blir ikke trett av ham.
Nettopp fordi han ikke strides,
kan ingen i verden strides med ham.

江海所以能為百谷王者，以其善下之，故能為百谷王。是以欲上民，必以言下之。欲先民，必以身後之。是以聖人處上而民不重，處前而民不害。是以天下樂推而不厭，以其不爭，故天下莫能與之爭。

Hele verden sier at min Vei er stor,
men liksom udugelig.
Nettopp fordi den er stor,
synes den udugelig.
Var den noe lignende,
hadde den for lengst vært ringe!
Jeg har tre skatter,
som jeg holder på og verner om.
Den første er medfølelse,
den andre er sparsomhet,
den tredje er at jeg ikke våger å gå foran verden.
Av medfølelse fødes mot,
av sparsomhet fødes vidde,
av å ikke våge å gå foran
fødes evnen til å lede redskapene.
Men gir man nå opp medfølelsen og streber etter mot,
gir opp sparsomheten og streber etter vidde,
gir opp det å være bakerst og streber etter fremste plass —
det er døden!
Med medfølelse kjemper man og vinner,
med medfølelse verner man og holder stand.
Når himmelen vil redde noen,
verner den ham med medfølelse.

天下皆謂我道大，似不肖。夫唯大，故似不肖。若肖，久矣其細也夫！我有三寶，持而保之。一曰慈，二曰儉，三曰不敢為天下先。慈故能勇，儉故能廣，不敢為天下先，故能成器長。今舍慈且勇，舍儉且廣，舍後且先，死矣！夫慈以戰則勝，以守則固。天將救之，以慈衛之。

Den gode kriger er ikke krigersk,
den gode stridsmann harmes ikke,
den som godt overvinner fienden, innlater seg ikke i kamp,
den som godt bruker mennesker, stiller seg under dem.
Dette kalles den ikke-stridende kraft,
dette kalles å bruke menneskers styrke,
dette kalles å være himmelens make — de gamles ytterste.

善為士者不武，善戰者不怒，善勝敵者不與，善用人者為之下，是謂不爭之德，是謂用人之力，是謂配天古之極。

I krigføring er det et ord:
"Jeg våger ikke å være vert, men er gjest;
jeg våger ikke å rykke en tomme fram, men viker en alen."
Dette kalles å rykke fram uten å rykke fram,
å blotte armen uten arm,
å kaste seg over uten fiende,
å gripe uten våpen.
Ingen ulykke er større enn å akte fienden ringe;
å akte fienden ringe koster meg nesten mine skatter.
Derfor: når to hærer med våpen møtes,
vinner den som sørger.

用兵有言﹕「吾不敢為主而為客，不敢進寸而退尺。」是謂行無行，攘無臂，扔無敵，執無兵。禍莫大於輕敵，輕敵幾喪吾寶。故抗兵相加，哀者勝矣。

Mine ord er meget lette å forstå,
meget lette å øve.
Likevel kan ingen i verden forstå dem,
ingen kan øve dem.
Ordene har en stamfar,
sakene har en herre.
Nettopp fordi dette ikke forstås,
forstås jeg ikke.
De som kjenner meg, er få;
de som tar meg til forbilde, er aktede.
Derfor bærer den vise en grov kappe
og skjuler jade ved sitt bryst.

吾言甚易知，甚易行。天下莫能知，莫能行。言有宗，事有君。夫唯無知，是以不我知。知我者希，則我者貴。是以聖人被褐懷玉。

Å vite at man ikke vet, er det høyeste;
å ikke vite og tro man vet, er en sykdom.
Nettopp fordi han lider under sin sykdom,
er han ikke syk.
Den vise er ikke syk,
fordi han lider under sin sykdom;
derfor er han ikke syk.

知不知上，不知知病。夫唯病病，是以不病。聖人不病，以其病病，是以不病。

Når folket ikke frykter makten,
kommer den store makten.
Treng det ikke i dets boliger,
utpin ikke det det lever av.
Nettopp fordi du ikke utpiner,
blir du ikke uutholdelig.
Derfor kjenner den vise seg selv,
men viser seg ikke selv,
elsker seg selv,
men opphøyer seg ikke selv;
slik forkaster han hint og velger dette.

民不畏威，則大威至。無狎其所居，無厭其所生。夫唯不厭，是以不厭。是以聖人自知不自見，自愛不自貴；故去彼取此。

Modig i dristighet blir man drept,
modig i tilbakeholdenhet forblir man i live.
Av disse to
gagner den ene, skader den andre.
Det himmelen kvir seg for,
hvem kjenner dets grunn?
Derfor holder selv den vise det for vanskelig.
Himmelens Vei
overvinner godt uten å strides,
svarer godt uten å tale,
kommer av seg selv uten å kalles,
og er sindig, men legger gode råd.
Himmelens nett er vidt og løst;
det er grovmasket og slipper likevel intet igjennom.

勇於敢則殺，勇於不敢則活。此兩者，或利或害。天之所惡，孰知其故？是以聖人猶難之。天之道，不爭而善勝，不言而善應，不召而自來，繟然而善謀。天網恢恢，疏而不失。

Når folket ikke frykter døden,
hvordan skulle man da skremme det med døden?
Kunne man få folket til alltid å frykte døden,
og fikk jeg dem som gjør det selsomme, å gripe og drepe,
hvem ville da våge det?
Det er alltid en Bøddel som dreper.
Å drepe i Bøddelens sted
er som å skjære i den store mesters sted.
Den som skjærer i den store mesters sted,
unngår sjelden å såre sin hånd.

民不畏死，奈何以死懼之？若使民常畏死，而為奇者，吾得執而殺之，孰敢？常有司殺者殺，夫代司殺者殺，是謂代大匠斲。夫代大匠斲者，希有不傷其手矣。

Folket sulter,
fordi dets øvrighet eter så mye skatt;
derfor sulter det.
Folket er vanskelig å styre,
fordi dets øvrighet handler;
derfor er det vanskelig å styre.
Folket akter døden ringe,
fordi det søker livet for fyldig;
derfor akter det døden ringe.
Nettopp den som ikke gjør livet til sitt mål,
er mer aktverdig enn den som akter livet høyt.

民之饑，以其上食稅之多，是以饑。民之難治，以其上之有為，是以難治。民之輕死，以其上求生之厚，是以輕死。夫唯無以生為者，是賢於貴生。

Mennesket er ved sin fødsel mykt og svakt,
ved sin død hardt og stivt.
De ti tusen ting, gress og trær,
er i sitt liv myke og skjøre,
i sin død tørre og visne.
Derfor er det harde og stive dødens følgesvenn,
det myke og svake livets følgesvenn.
Derfor: en for sterk hær vinner ikke,
et for sterkt tre knekker.
Det sterke og store inntar den nedre plass,
det myke og svake den øvre.

人之生也柔弱，其死也堅強。萬物草木之生也柔脆，其死也枯槁。故堅強者死之徒，柔弱者生之徒。是以兵強則不勝，木強則兵。強大處下，柔弱處上。

Er ikke himmelens Vei som å spenne en bue?
Det høye trykkes ned,
det lave løftes opp;
det som er for mye, forminskes,
det som er for lite, forøkes.
Himmelens Vei
forminsker det overflødige og utfyller mangelen.
Menneskets Vei er ikke slik:
den forminsker mangelen for å tjene overfloden.
Hvem kan gi sitt overflødige i verdens tjeneste?
Bare den som har Veien.
Derfor handler den vise og støtter seg ikke,
fullbyrder verket og blir ikke boende i det;
han ønsker ikke å vise sin dyktighet.

天之道，其猶張弓與？高者抑之，下者舉之；有餘者損之，不足者補之。天之道，損有餘而補不足。人之道則不然，損不足以奉有餘。孰能有餘以奉天下？唯有道者。是以聖人為而不恃，功成而不處，其不欲見賢。

Intet i verden er mykere og svakere enn vann,
men i å overvinne det harde og sterke
er intet dets like,
for intet kan ta dets plass.
At det svake overvinner det sterke,
at det myke overvinner det harde —
det er det ingen i verden som forstår å øve.
Derfor sier den vise:
"Den som mottar rikets skitt,
er land og korns herre;
den som mottar rikets ulykke,
er verdens konge."
Rett tale lyder som det motsatte.

天下莫柔弱於水，而攻堅強者，莫之能勝，其無以易之。弱之勝強，柔之勝剛，天下莫不知莫能行。是以聖人云﹕「受國之垢，是謂社稷主；受國不祥，是為天下王。」正言若反。

Når man forliker et stort nag,
blir det uunngåelig nag tilbake:
hvordan skulle dette kunne holdes for godt?
Derfor holder den vise gjeldsbrevets venstre halvdel
men krever intet av menneskene.
Den som har kraft, røkter gjeldsbrevet;
den som ikke har kraft, røkter skatteinnkrevingen.
Himmelens Vei begunstiger ingen;
den er alltid på det gode menneskes side.

和大怨，必有餘怨，安可以為善？是以聖人執左契，而不責於人。有德司契，無德司徹。天道無親，常與善人。

Et lite rike, et fåtallig folk.
La dem eie redskaper til titalls og hundretalls,
men la dem ligge ubrukt.
La folket akte døden tungt
og ikke flytte langt bort.
Var det enn både skip og vogner,
ville det ikke være anledning til å gå om bord;
var det enn brynjer og våpen,
ville det ikke være anledning til å stille dem opp.
La menneskene atter bruke knyttede snorer,
finne sin mat søt,
sine klær vakre,
bo trygt i sine boliger,
glede seg ved sine skikker.
Naborikene ser hverandre,
hanenes og hundenes røster høres fram og tilbake,
men folket eldes og dør
uten noensinne å gjeste hverandre.

小國寡民，使有什伯之器而不用，使民重死而不遠徙。雖有舟輿，無所乘之；雖有甲兵，無所陳之。使人復結繩而用之，甘其食，美其服，安其居，樂其俗。鄰國相望，雞犬之聲相聞，民至老死，不相往來。

Troverdige ord er ikke vakre,
vakre ord er ikke troverdige.
Den gode strides ikke i tale,
den som strides, er ikke god.
Den vitende er ikke lærd i det mange,
den lærde i det mange er ikke vitende.
Den vise samler ikke til seg selv:
jo mer han gjør for andre, jo mer har han selv;
jo mer han gir andre, jo rikere er han selv.
Himmelens Vei gagner og skader ikke;
den vises Vei handler og strides ikke.

信言不美，美言不信。善者不辯，辯者不善。知者不博，博者不知。聖人不積，既以為人己愈有，既以與人己愈多。天之道，利而不害；聖人之道，為而不爭。

Tao Te Ching

Siter dette avsnittet

Støtt dette prosjektet